Hvorfor dusje, man kan jo bare gå utenfor...

Som tittelen muligens har avslørt har regnet inntatt Dvblina (som direkte slektning av masse bad-ass vikinger tillater jeg meg å bruke det gammel-norske navnet på Dublin), og det ser jaggu ut som at det er kommet for å bli denna gangen...

Etter avstanden i dager på blogginlegga å regne så skjønner jeg at jeg har vært veldig opptatt i det siste, både på godt og vondt. Her følger en noenlunde kronologisk rekkefølge av mine små og store hendelser og kuriositeter den siste tiden i Europas dyngefyll-hovedstad!

Jeg kommer ikke utenom å fortelle om min nye jobb som bartender på The Exchequer i første omgang, det er en jobb som på sine ti dager har gitt meg like mye hodebry som x-antall år på Hard Rock. Det har seg nemlig slik at selvom jeg skulle likt å jobbe når det passa meg, så ekke det noe sjefene nødvendigvis er enig i, og derfor er vi stadig i vennlig kontakt angående min situasjon. Jeg ser for meg at snart, forhåpentligvis, blir jeg tatt med på råd før vaktlista blir ferdigstilt, he he. Jeg har på de første to ukene kommet fire-fem timer inn i avtalt møtetid fordi skole tross alt er mer viktig for meg her borte, bytta bort 2 vakter, anbefalt ei forholdsvis middelmådig dame til å få jobben under prøvejobbing med meg (he he, skal nok se jeg får den rett i trynet snart) og enda har jeg tilgode å fortelle at jeg stort sett er indisponert fra alt som heter jobbing i hele desember. Til dere som ikke helt skjønner hvorfor det er så farlig, så tenk dere julebordsesongen i Norge på steroider og jeg gir dere julebord tradisjonen her i hovedstaden med mest fyllesjuke folk per innbygger. Det er en grunn til at det sikreste kortet for en forretning her borte er ei fast food sjappe, hvor man gjør hele omsettinga for ei uke på søndag hvor du blir nedringt av fyllesjuke fjøsnisser som meg sjøl.
Nok om det, jeg stortrives i jobben, selvom jeg nok merker at jeg ikke har veldig mye bartender igjen i meg. Selvom alt er nytt og spennende tok det ca tre dager før jeg begynte bli smålei av de samme gamle rutinene som jeg gjorde hjemme, løfting bæring, vasking, vasking, stå opp i et par timer for mye og mer vasking selvfølgelig. Vi er noe som mildt sagt kan kalles et flerkulturelt arbeidsmiljø, som gjør innvandringseksperter småvarme med fare for å pre-ejakulere i buksa. Det fører selvfølgelig også med seg mange artige hendelser og språk-misforståelser men vi prøver jo vårt beste.

Thomas, en fyr jeg jobber med i baren, har forøvrig funnet sseg såpass godt til rette at han like så greit har flytta inn her, etter at Raoul plutselig vendte snuta hjem til Italia. Han ble da erstattet av en trivelig fyr fra Ungarn som er i følge han selv så gammel som man føler seg, par og tredve på papiret, og har stort sett vært i alle verdenshjørner for å jobbe. Denne eventyrlysten førte han til Dublin etterhvert, etter å ha vært innom steder som Gibraltar, Marbella osv for å nevne noen. Jeg satte han i kontakt med Tim og la grunnlaget for at han kunne flytte inn allerede dagen etter, tirsdag i forrige uke. Det var forøvrig det siste jeg har sett av Tim på gode seks dager, hva han gjør og hvor han sover kan man pokker meg lure på. Eneste jeg veit er at han er regnskapsfører med peiling på tall og skatt noe jeg nå offisielt drar nytte av. Merkelig å plutselig være på andre enden av bordet hva "snill" skattesnylting angår, når jeg nå tross alt står med det kommunale ansvaret i huset jeg bor i. Ergo skulle noen finne det for gitt å brenne søplekassa vår for eksempel ere denna som må ordne opp, alt dette for å skrive ned litt skatt, hæhæ.. Det fant jeg ut at jeg har fint lite moralske kvaler med, i og med at lønna mi nå ikke har vært så dårlig siden jeg var 17 år og jobba på Multi-Respons i Drammen. En bartender med snart 4 års erfaring som just happens to be ikke-irsk er verdt ca 10 euro i timen, før skatt (som nå forøvrig er skviset ned i fem prosent, he he). trekk bort så godt som alt som har av tips å gjøre og du har min inntekt. Godtgjørelse for overtid, UB-tillegg osv trur jeg det stort sett bare er Norge som har, her er all jobb like mye verdt, selv kl 4 om morran.
Tips utsagnet er dog med modifikasjoner, vi får en del på mat men ikke en dritt på bare drikke fra bargjester. Surrealistisk følelse å se den glisne tipsbøtta på en lørdagskveld som på en god dag sniker seg opp mot 30 euro (fordelt på seks stykker) i forhold til hva jeg veit den var i glansdagene i Oslo...!
Ellers er det nå mildt sagt et must hvis du er noenlunde interessert i øl, vin eller drinker og kommer på besøk å stikke innom jobben, vi har mye av alle nevnt over, jævli mye. Øl fra alle verdenshjørner, vin som du ikke akkurat får på den lokale sjappa di og drinker i alle regnbuens farger. Hva med en organisk hvete-øl til forrett, akkompagnert av husets vin (satt av vineksperten vår på huset), før en cocktail-dessert bestående av en drink med hint av rosmarin? Du skjønner tegninga, fancy-smancy og jeg digger det. Veldig artig å endelig få jobbe med faktiske råvarer, ikke bare snakke om "hvis vi hadde hatt, da skulle jeg lagd!".

Skolen har ikke brent ned siden sist (faen), og den har i aller høyeste grad vært en stor del av min tilværelse. På ti dager har jeg nå hatt den tvilsomme fornøyelsen av å fremføre to oppgaver foran en femti-seksti på en veldig god dag uinteresserte mennesker, og skrive en oppgave i et tredje fag. Fremføringene var en debatt i Ottar-gruppa mi, hvorpå denna gikk litt over tida etter at noen før meg i køen to seg vel god tid på å forklare en modell jeg trudde vi på forhånd hadde blitt enige om å droppe. Derfor ekstremt morsomt å bli stoppet av sitt eget gruppemedlem med beskjeden om å "wrap it up", midt inni fremføringa. Det hjalp frytkelig på nervene, og svettedammene som nå hadde nådd uante proporsjoner fikk ytterligere grobunn. Takk for den.
Den andre fremføringa var derimot med mye lavere puls og det var deilig å hoppe etter jan Bokløv. Gruppa foran oss i køen bomma nemlig så ettertrykkelig jævli på sin fremføring at det fikk Henrik elvestad's hopp i Holmenkollen til å virke som Wirkolas glansdager. De bomma faktisk så infernalsk jævli at de blei stoppa av en lettere oppgitt foreleser med beskjed om å "get to the point, please." Perfekt tenkte vi, etter detta kan det jo ikke gå galt. Det gjorde det ikke heller og vi satte oss fornøyd ned i stolene igjen med beskjeden "well done" fortsatt klingende i ørene våre.
Oppgaven jeg skrev har jeg levert inn via mail for en time siden og den var jeg vel egentlig bare glad for å ha blitt ferdig med. Oppgaven skulle belyse ett tema innenfor Organisation Behaviour og jeg valgte gå for kommunikasjonsbarrierer med fokus på innvandrere og språk. Må vel kunne si at dette er rimelig dagsaktuelt for meg som person nå om dagen, så håper vi forelesern mener det samme!

Disse skoleoppgavene kom på et rimelig håpløst tidspunkt kan man si, da jeg nok en gang hadde den utstrakte gleden av å vise frem min "hjemby" for Magnus, Camilla, Ludvig (og Celine?) nå i helgen. Skole ble flittig indoktrinert i alle mulige tomrom av tid, og jeg måtte dessverre jobbe den ene kvelden de var her men ellers kom jeg meg rimelig bra unna og jeg tror de hadde det ålræit after all. Torsdag møtte jeg de på hotellet (forøvrig det mest lilla hotellet ever, bilder følger) og vi rusla litt rundt og spiste middag på Hard Rock. Fredag var min amputerte dag, skole først på dagen og en rask middag med folka fog Tyson før jeg strena bort på jobb. Gjengen kom derimot etter og fikk sett hvordan jeg jobba, Magnus likte ølen, Camilla likte kakao'n og Ludvig trur jeg forsyne meg likte Fanta'n også :)
Lørdag var vår store "utedag" og vi dro sporenstreks med guidet tour buss rundtomkringfallera via Guinness Storehouse blant annet. Veldig artig og innholdsrikt, bare så synd handicap-vennligheten var så som så. Gravity bar derimot, en bar på toppen av fabrikken med utsikt over hele by'n, falt i smak bare så synd vi ikke var aleine der, for å si det sånn. Guinnessen har aldri smakt så godt som nå så man kan godt si at jeg er blitt litt mljøskadd, he he.
Senere på dagen dro vi ut og gjorde byen utrygg og Ludvig tror jeg likte livemusikken best når den var akkompagnert av en "alkoholfri øl" :P Tyson var med oss nå også og vi dro ut for å hjelpe Dublins uteliv ytterligere etter vi hadde lagt "de gamle"!

Søndag dro Ty, Ludvig og jeg opp til Kilmanam Gaol med den samme turistbussen som dagen før. Dette er et fengsel fra helvete, finner dessverre ikke noe bedre forklaring på det. Du vet fascilitetene er kummerlige når guiden kan ramse opp førti filmer som alle har blitt filmet herfra, og det ekke akkurat romantiske komedier. Cellene var på størrelse med en fjert i vinden, du delte ofte med fem-seks andre mange av de barn helt ned i ti års alderen og det fantes ikke dofasciliteter på cella. Ergo gjorde man sitt fornødende i ei bøtte som fangene kastet ut om morran, vasket for hånd i pisslunka vann, for så å smile pent å få servert frokost i den samme bollen. Klassisk. Ludvig konkluderte med at å stjele et brød her under potet-hungersnøden 150 år siden vel strengt talt ikke kan ha vært verdt det akkurat.
Vel hjemme fra dødens forgård (hvor de forøvrig henretta folk som en slags folkehendelse frem til 1870 tallet) dro vi opp til Dartmouth Walk hvor vi lagde middag og jugde et par timer. Kveldinga kom og folket dro hjem etter mye om og men (jeg bor mildt sagt i en adresse folk ikke kjenner så godt tydeligvis) med taxi og videre hjem til moderlandet i dag. Denna satte seg sporenstreks ned og skrev oppgave med lett hvilepuls og støttepromille.
Veldig artig med besøk var det, og til helga kommer Hanne Lene!

Da var hodet tømt for denne gang, så da gjenstår det bare å juge å si at jeg skal prøve bli flinkere til å oppdatere oftere, og takke for meg for denne gang!

Håkon